Stare.

Hun ligger utenfor huset. Det er kjølig ute, men varmt nok til at hun kan ligge der en stund. Rundt henne suser biler og folk. Det er fredagskveld og alle er opptatt. Hun ligger på ryggen og kikker på stjernene. Egentlig kikker hun ikke på noe, hun bare ser oppover. Det er et tynt skylag over himmelen, mørkeblått over en mer lyseblå tone. Lenger borte kan man fortsatt se spor etter solnedgangen. Hun har på seg en svart kosedress og skinnjakken hun fikk til jul. Der hun ligger er hun en liten svart flekk mot den grå steinen. Hun forsøker å telle stjerner, men det er fortsatt litt for lyst til å finne mer enn ti.

Jeg vet ikke om jeg er ensom. Det er ensomt å ligge her. Men jeg vet jeg har venner. Jeg vet jeg kan finne noen å snakke med, selv på denne tiden av døgnet. Kanskje jeg bare trenger noe nytt. At en person jeg ikke kjenner skal stoppe og si hei. Fortelle sin historie og høre på min. Sitte oppe til solen står opp igjen og bare dele av hverandre. Og så kanskje aldri møtes igjen.

Omgivelsene rundt henne er store og truende. Husene ser ned på henne med sine mørke vinduer. Det er alltid biler som kjører litt for fort forbi. Det er ingen som ser ned på henne og lurer på hvem hun er. Det er ingen som går forbi som tenker på å snakke med henne. De er alle beruset og lykkelige. De tror hun venter på noen, eller at hun er som dem. Likegyldig og glad. En kråke skriker fra et hustak i nærheten. Stillheten som følger er fantastisk. Et lite øyeblikk er det ingen biler som kjører, ingen folk som går forbi.

Jeg tror kanskje jeg skal gå inn igjen snart. Det er dumt å vente at noen skal prate med meg her. Det er dumt å tro at et fornuftig menneske vil stanse for å prate med meg en fredagskveld. Det beste jeg kan håpe på er en full person. Det orker jeg ikke i dag. Jeg tror kanskje jeg skal gå inn og legge meg. Sove og glemme alt.

Hun reiser seg og puster dypt inn. Nøler litt før hun sakte går mot trappen opp til inngangsdøren. Et lite vindpust slår mot henne. Løfter litt på håret hennes, før det fortsetter nedover mot byen. Hun smiler forsiktig. Det lukter blomster fra hagen. Hun ser opp en siste gang og kan telle mange stjerner. Hun lukker øynene og nyter et siste øyeblikk utendørs før hun går inn igjen. I gangen er luften innestengt og vond. Skoene ligger over hele gulvet. Hun henger fra seg jakken og går inn på sitt eget rom, lukker øynene og faller ned på sengen.

Unspoken.

Mwah. Hold ut med mannen i et halvt år nå (egentlig har han holdt ut med meg). Hurra for oss. Og jeg digger fortsatt den gutten helt utrolig mye. Fantastiske mennesket mitt.
*elskepå*


Eksamen på mandag og torsdag, så er det ferie. Wooo!