Affection.

Jeg har flyttet. Hurra. Tror jeg kommer til å få det fint her. (=

Folk jeg blir kjent med får mest sannsynlig inntrykk av at jeg kan være veldig innpåsliten. Jeg er litt teit sånn sett. Jeg hater å være alene. Når jeg er alene tenker jeg, og de som kjenner meg litt vet at tenking ikke er en fin ting for meg. Hvertfall ikke alene-tanketing. Heh. Så jeg foretrekker å være med folk, noe som sikkert kan være litt slitsomt i lengden, siden omgangskretsen min i Bergen ikke er så altfor stor ennå. So like, sorry =\ hvis jeg er kjempeplagsom og alt sånt. Jeg har lovet meg selv å begynne på ny i Bergen, siden ting hjemme ikke var så bra. Bare litt vanskelig å gjøre det med en gang, uten konsekvenser.

Sånn ellers tror jeg jeg har vokst en del siden jeg flyttet. Jeg er mer ansvarlig og bevisst mange av valgene jeg tar. Jeg savner mamma uansett. Skulle ønske jeg kunne ta en tur hjem snart, men jeg har bare ikke råd til det. Tore kommer kanskje opp en tur i høstferien uansett. Mari gleder seg. :]

Uhm. Ja. Jeg har piercet meg. Piercing nr.13, faktisk. I leppa. Nede, høyre side. Jeg liker den, selv om mamma nekter å snakke om det. Tihi. Og jeg farget håret i går. Ikke mer blond Mari på en stund nå. Mer en mørkebrun farge. Føler meg smartere.

...ooog jeg har fortsatt ikke hørt noe fra pappa. Han er hjemme fra Korea nå, så det burde ikke være så altfor vanskelig å ringe meg. Det er egentlig helt greit for meg. Er ikke som om jeg har store planer om å ta kontakt med han med det første. På sos100-forelesning i dag snakket vi om familien i endring. I begynnelsen spurte foreleseren oss om hvor mange vi regnet som medlemmer i familien. Jeg fikk et lite problem. Jeg tror ikke jeg vil regne med pappa som en del av familien lenger. Egentlig har jeg hatt planer om å fjerne Nesvåg fra navnet mitt, og å begynne å kalle pappa for Rune. Ikke at det med å kalle ham for Rune blir noe problem så lenge vi ikke har kontakt. Meh.

Men bortsett fra hemma familie, og en Mari som tenker for mye har jeg det strålende. Jeg har funnet en fin gjeng her i Bergen, og vi har det kjekt sammen. Blablabla.

EDIT: Herregud, jeg klager jo bare. Ehm. Skrev noe tull i går. Jeg burde skrive mye mer, jeg vet det, men jeg mangler inspirasjon. Om noen føler for å poke meg på msn og gi meg et tema en gang iblant..og gjerne slenge med noen trusler om at hvis jeg ikke skriver nå så vil jeg bli buttfucked av ville dverger med rabies, så hadde jeg satt pris på det. ..ikke buttfuckingen, men tematingen og truslene.

Uansett, bakgrunn for tingen jeg skrev i går. Jeg fikk ikke sove. Hadde nettopp sett film. Hadde en setning i hodet som egentlig har vært der ganske lenge. Er inspirert av..noe(n), ja, men ikke på samme måte som tidligere. Så hvis du kjenner deg igjen (noe som egentlig ikke burde være mulig), ikke ta deg nær av det, det er bare vill fantasi og drama. Oog! Viktig! Det handler ikke om meg. Jeg vet jeg har hatt en tendens til å skrive..diverse mer eller mindre makabre ting som en overdrivelse av mitt eget liv tidligere, men ikke denne gangen. Om jeg noen gang skal ha en mulighet til å skrive på en litt mer..øhr..profesjonell basis må jeg lære meg å skrive om andre, og ikke være så jævlig attention whore hele tiden. 8D NOW. (Hah, glemte det nesten, jeg skriver fortsatt bare kladder, og leser sjelden gjennom det selv etterpå. Denne tingen ble skrevet på 10min, med gode pauser til msn innimellom, for så å bli sendt rundt til folk som lurte på hvorfor faen jeg hadde ordet kreativ i msn-nicket.)

Egentlig liker jeg deg ikke. Jeg liker tanken på deg. Jeg liker å tro at du er alt jeg drømmer om. Alt jeg noensinne vil ønske meg. Men det er du ikke. Snart kjenner jeg deg. Jeg vet om dine små vaner. Jeg vet hva foreldrene dine heter. Og jeg vet at du ikke er slik jeg håpet du skulle være. Snart vet jeg hvordan du lukter om morgenen. Snart vet jeg alle de små irriterende tingene som gjør at jeg ikke vil kjenne deg.

Jeg pleier advare folk mot å bli kjent med meg. Jeg er rastløs. Og problematisk. Jeg holder meg aldri i ro. Kanskje fordi livet mitt aldri har vært rolig. Jeg analyserer og problematiserer alt. Kanskje det er derfor jeg ikke vil bli kjent med deg. Finne ut at du er kjedelig. Et vanemenneske som ikke utfordrer meg. Men så er det kanskje akkurat det jeg trenger. En som kan holde meg fast. Si at jeg ikke må løpe hele tiden.

Jeg tror ikke jeg skal bli kjent med deg. Jeg skal snakke med deg i kveld. Bli med deg hjem. Nyte øyeblikket, og så løpe mens du ennå er magisk. Jeg tror ikke jeg blir. Ikke denne gangen. Tanken skremmer meg. Jeg kan ikke se for meg som kjæreste. Ikke nå. Jeg vil ikke være en av de som alltid er bundet. Likevel vil jeg at folk skal like meg. Jeg vil at du skal like meg. Og at du skal være perfekt. Den jeg drømmer om. Selv om jeg ikke blir.

Kanskje jeg skal sitte litt nærmere deg nå. Tankene mine vil ikke roe seg. Det er bråk overalt. Du er så nydelig. Akkurat nå er du perfekt. Kanskje du er slik i morgen også. Men ikke lenger. Da vet jeg hvor du bor. Hva du heter til etternavn. Jeg vet for mye. Akkurat nå er du den jeg vil ha. Den jeg kan nyte et øyeblikk med. Den som kan elske meg.

Jeg liker måten du tar på meg. Måten alt er nytt på. Huden min nupper seg. Hele kroppen min liker det nye. Det spennende. Du får ikke tenke det samme som meg. Jeg vil ikke bli brukt. Jeg vil bli elsket. Ikke forlatt. Det er min oppgave. Ingen får forlate meg. Da orker jeg ikke mer. Det er jeg som må ha kontrollen. Jeg bestemmer over dette.

Hånden din ligger så stille på låret mitt. Jeg kikker på deg. Lysebrune øyne møter mine litt mørkere. Hånden beveger seg igjen. Kontrollen er tilbake. Jeg lukker øynene litt. Jeg burde venne meg til å våkne alene. Venne meg til stillheten. Men jeg vil ikke. Jeg liker ikke å være alene. I kveld skal jeg ikke være alene. Jeg stryker deg forsiktig på kinnet.