Saturday.

Det går rundt for henne. Hun snur seg for å se om hun kjenner noen. Alt er utydelig. En strøm av mennesker presser gjennom dørene. Vått hår slår mot henne. Hun forsøker å trekke pusten, men det hjelper ikke. Hun trekker igjen og igjen. Noen holder rundt henne. Spør hva som er galt. Hun vil snakke, men fortsetter bare å trekke pusten. Musikken pulserer i bakgrunnen, øynene hennes er store. Plutselig er hun nede på do. Får du puste nå? Nei. Ute. Det regner. Noen holder rundt henne. Nakne knær mot asfalten. Hun ser en hun kjenner inne i folkemengden. Hvorfor står han bare der? Hvorfor kommer han ikke? Kanskje hun ikke kjenner han lenger. Øyekontakt. Han står stille. Hun puster igjen. Det lyner rundt henne. Torden. Folk ringer ambulanse. Opp og gå. Bakrom, ambulanse. Ligge ned. Kristian sitter bak deg. Astma? Medisin. Pust dypt. Mari, se på meg. Se på meg. Pust med magen. Kjenner ikke hendene. Nummen i armene. Pust med magen. Legevakt. Ikke astma. Angst. Redd torden? Ta pulsen. Hele tiden. Sølvfarget klokke. Pust med magen. Hjem til Kristian. Dunker hodet på vei ut. Våte sko. Kristian løper rundt og åpner. Av med sko. Ned trapp. Sitte på seng. Alt går bra? Kanskje. Alene. Puste. Puste. Vondt. Panikk. 113. Slapp av. Banker på døren. Beroligende medisin. Vil han sette det på meg. Masserer armen. Steriliserer. Det kommer til å stikke. Setter den på 3. 1-2. Det gjør ikke vondt. Er ikke redd sprøyter. Legge seg på sengen. Kjenner du noe? Kanskje. Vet ikke. Vente i ti minutter. Ok. Stille igjen. Vann. Do. Mer vann. Ligge ned igjen. Slappe av.