Stop.

Du var ikke der da hun kjente slaget. Rett mot henne. Ikke lat som om du vet hvordan det var. Ikke lat som om du har peiling. Du var ikke der da hun lå på rommet. Du vet ikke hva hun tenkte eller hva hun følte. Du var ikke der da hun løp nedover veien. Du så ikke at hun snudde seg. Du så ikke at han stod i toppen av trappen og så ned på henne. Rød i ansiktet. Armene foldet. Du kan ikke se hva hun tenkte eller hva hun følte. Hvordan hun lå på gulvet med armene rundt beinet hans. Du ser ikke hvor mye det såret henne at ingen hadde sett det. At ingen var der for henne. Ikke se på henne med det blikket. Ikke si at det var trist. Du har ingenting å si. Hun vet det. Du var ikke der, du så ikke hvordan hun lå hjelpesløs og gråt på en sofa. Du vet ikke hvordan det er å gjemme seg i en uke. Du var ikke der. Ingen var der.





...det var litt vanskelig å skrive.

V.2.0

Hun ligger på gulvet. Kikker opp på mannen som står over henne. Hun holder rundt beinene hans. Øynene hennes fylles med tårer. Hun føler seg tom. Verden står stille i noen sekunder. Han beveger seg. Hun slipper taket. Kryper bakover på gulvet. Reiser seg og løper mot døren inn til stuen. Rundt kjøkkenbordet. Han står der allerede. Hun presser seg forbi. Opp på rommet. Holder igjen døren. Det er helt stille. Hun kan kjenne hjertet dunke i brystet. Hardt og fort. Han går i trappen. Hun teller trinnene. Han stopper halvveis oppe. Hun kikker ut. Han står med ryggen mot henne. Armene i kryss. Hun legger seg på sengen, opp med mobilen. Ringer. Hvem. Noen. ”Pappa slo meg. ” Hun venter litt. Fem minutter kanskje. Kikker ut. Han er der ikke lenger. Hun åpner døren stille. Går nedover trappen. Hun vet hun lager litt lyd, håper han ikke hører det. Svinger rundt mot gangen og utgangsdøren. Så er han der. Står foran henne. Hun løper. Han holder tak i henne, men hun river seg løs. Ut døren, ned trappen. Nedover veien. Hun snur seg nede ved postkassene. Han står i toppen av trappen og ser ned på henne. Han er rød i ansiktet og holder armene i kryss. Hun fortsetter ned bakken. Hun vet at han ikke ser henne lenger, men hun fortsetter.

Hun ligger på en sofa. Tiden går fort. Husker ikke så mye av hva som skjer. Snakker med mennesker. To personer. En med skjegg. Og en dame. Barnevern. Det er folk rundt henne. De ser på, men tør ikke si noe. Bare sitter der. Det er egentlig det beste. Hun vet at de ikke vil henne noe vondt. De passer på. Av og til kommer det noen trøstende ord, men for det meste bare venter de. Venter på at hun skal si noe. Det gjør vondt når hun tenker på det. Og hun vet at om hun sier noe kommer hun bare til å bryte sammen. Så hun venter.

Hun åpner døren stille. Det skal ikke være noen hjemme. Hun kikker inn. Det er stille. Oppe på rommet finner hun fram noen nye klær. Pakker dem sammen i en ryggsekk. Hun hører døren smelle igjen nede. Hundene kommer løpende inn. Stemmer fra gangen. Hun kjenner panikken slå mot henne. Hjertet dunker fortere. Hun kikker nedover trappen. Så er han der igjen. Lurer på hvor hun har vært. Hun forsøker å presse seg forbi. Han holder henne fast. Dytter henne hardt mot trappen. Hun mister pusten. Hjelp. Hun er ikke alene. Hvorfor gjør du ingenting? Hun ser forbi han, men får ingen respons. Hun kommer seg opp. Hun sliter med å puste, men fortsetter fremover. Han lar henne gå forbi. Hun kommer seg ut og bort. Tilbake til de andre. Hun har et blåmerke over ribbeinene. Kan anmelde. Hun vet ikke. Kanskje. De er pliktige til å snakke med han. Hun kjenner at noe strammer seg i magen. Egentlig vil hun bare glemme alt. Reise hjem igjen og være snill jente. Gi opp.

Bullet.

Mye rot.

16.09.
Det hjelper ikke at du sier hvor vondt du har det hver gang du ringer. Eller hver gang jeg ringer. Det hjelper ikke. Det gjør ingenting bedre. Det er ikke som om jeg ikke vil hjelpe deg. Hvis jeg kunne ville jeg byttet med deg. Gitt deg alt jeg har. Gjort deg sterk. Hvis jeg bare kunne ville jeg byttet plass med deg. Jeg ville tatt bort alt det vonde. Hvis jeg bare kunne. Jeg prøver. Virkelig. Jeg hater at du har det vondt. Hver gang noen spør meg hva jeg ville ønsket om jeg fikk ett ønske oppfylt svarer jeg at jeg vil at du skal være frisk. Jeg vil at du skal kunne nyte livet. Men det hjelper ikke at du sier at du har det vondt hele tiden. Det er ikke som om jeg glemmer det. Det er ikke som om jeg noen gang slutter å tenke på det. Du er alltid der. Jeg vil hjelpe. Jeg vil gjøre alt godt for deg. Slik du har gjort for meg. Men jeg kan ikke. Jeg kan bare se på. Se at du sakte forsvinner. Og det gjør vondt. Og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke føle meg så hjelpeløs og bare se at du blir verre. At du er alene. Du gir opp. Sakte. Jeg ser det. Og jeg er redd.


August 08
Jeg tenker nesten ikke på deg lenger. Han stirrer ned på mobilen. Den ligger på bordet. Noe stikker i magen. Klump i halsen. Han føler seg rastløs og samtidig apatisk uten grenser. Han vet at det er slutt. Mest sannsynlig er det hans egen feil. Det var han som ikke stoppet henne. Hun gikk ut døren. Han svarte aldri. ”Vil du være sammen med meg i det hele tatt?” …jeg vet ikke. Kanskje. ”Jeg tar det som et nei.” Ut døren. Borte. Dagen etterpå så han henne igjen. Hun stod utenfor. Helt plutselig. Ringte og spurte om han var hjemme. ”Her er tingene dine. Er ikke sikker på om alt er ditt. Kanskje.” Øynene hennes blir blanke. Hun snudde seg og nesten løp bort. Han gikk inn igjen.


Jeg tenker nesten ikke på deg lenger. Hun sitter lenge med mobilen i hånden før hun sender meldingen. Det er jo sant. I det siste har hun ikke hatt tid til å tenke på deg. Hun har vært opptatt. Hatt et liv. Vært alene. Ikke alltid. Det tok litt tid før hun klarte å sovne uten deg. Hun overnattet hos andre. Gjorde ingenting. Bare trengte noen som kunne holde rundt henne.


Diverse:

Hun har ikke helt kontroll over seg selv. Hun ser fremover, men oppfatter ingen detaljer. Hun vet at hun går riktig vei. Det piper litt i ørene hennes. Det er ikke gøy lenger. Beinene hennes går ikke så fort som hun ønsker. Men det er ikke langt igjen. Det begynner nesten å bli lyst ute. Det mørkeste av natten er over. Det er ingen andre rundt henne.

Hun ligger hardt. Musklene verker. Han står over henne. Litt kraftig. Tror hun. Han lukter svette. Svart t-skjorte. Logo. Skjeggvekst. Han ser ned på henne. Hun trekker skjørtet nedover. Det er for kort til å dekke noe særlig. Hun kryper bakover. Forsøker å reise seg. Han går mot henne. Nesten rolig. Antydning til latter.

Han presser seg hardt inn i henne. Holder henne fast. Hun står på knærne. Han holder hendene hennes med en hånd. Trekker hodet hennes bakover med den andre. Hun skriker ikke. Hun forsøkte. Men ingen lyd kom. Nå har hun nesten gitt opp. Hun vil slå. Skrike. Hun vil glemme alt dette. Være hjemme.

Han kaster henne rundt på bakken. Ser ned på henne. Ansiktet er dekket av sminke. Lange striper med maskara nedover kinnene. Hun er ikke pen lenger. Hun er motbydelig. Had it coming. Han snur seg. Går bort. Litt fort. Snart vil hun våkne til igjen. Hun vil hate seg selv. Kanskje hun lærer til neste gang.


13.09.08
Akkurat nå føler jeg ingenting. Eller, jeg føler mye, men ingenting intenst. Og det skremmer meg litt. Det skjer mye rundt meg for tiden. Jeg burde føle noe. Kanskje hvis jeg tenker mye på det som er negativt. Jeg kan presse fram følelser. Jeg vil egentlig ikke føle noe negativt, men jeg satte meg ned for å skrive. Og jeg tror jeg bare skriver bra når jeg er urolig selv. Når jeg må få ut noe jeg selv føler. Kanskje det bare er bullshit. Jeg har fantasi. Jeg kan skrive. Det er bare enklere når det er jeg selv som føler det. Jeg kan forsøke uansett. Gi meg et tema. Noe. Nå. Kanskje jeg skal skrive om noe fint. Bare jobbe litt med beskrivelser. Here we go.



Hånden hennes leker med håret hans. Det er mykt. Ikke glatt, bare veldig mykt. Det føles godt mot fingrene hennes. Hun pleier ikke gjøre slike ting. Ta på andre. Hun liker at andre tar på henne. At det er hun som får oppmerksomheten. Men han kjører. Fokuserer litt på veien. Og litt på henne. Hun vet ikke hvor de skal. Kanskje ikke han vet det heller. Hun setter på samme sangen om igjen. Det er egentlig en trist sang. Men hun liker den. Hun orker ikke høre på festmusikk når hun ikke drikker. Hun velger alltid musikk etter humør. Etter hva hun selv ønsker og føler. Akkurat nå er den sangen det beste hun finner. Dessuten minner den henne om noe. Noe hun ikke husker. Men hun tror det er et fint minne.

Hånden hennes leker nedover nakken hans. Han smiler forsiktig. Hun vet ikke om han liker det. Men de fortsetter å kjøre gjennom natten. Han burde bare kjøre henne hjem. Kanskje han ikke vil. Hun skulle ønske han klarte åpne seg litt mer. Si om han har det fint i det minste. Hun liker ikke å måtte anta ting hele tiden. Hun liker å vite. Det er fint å vite ting sikkert. Akkurat nå bryr hun seg egentlig ikke. Hun har det fint. Om han ikke hadde det fint hadde han vel kjørt henne hjem. Det var det de egentlig skulle. Men nå er de langt borte fra byen. Oppe i fjellsidene. Hun kikker ut vinduet. Byen lyser mot henne. Hun har alltid likt lys.

De snakker. Ikke om noe viktig. Bare snakk. Bare for å holde en samtale i gang. Hun tar seg selv i å tenke at de ikke trenger snakke. Det virker litt overflødig. Det er ikke alltid det trengs. Det er bare ord uansett. Og de betyr som regel ingenting. Hun kikker bort på gutten som kjører, han smiler mot henne igjen. Lurer på hvorfor hun stirrer. Hun trekker føttene opp og krysser dem under seg. Legger hodet på setet og kikker mer. Han har mørke øyne. Fokuserer på veien. Leppene hans beveger seg. Hun tror ikke han er klar over det selv, men han gjør alltid noe med leppene når han er konsentrert.

De stopper. Går ut av bilen. Bort til kanten. Lysene fra byen slår mot henne. Det er kjølig ute. Hun stiller seg foran han, og kjenner armene hans rundt henne. Hun vender hodet opp mot kinnet hans. Han lukter godt. Han peker på noen stjerner. Hun bryr seg egentlig ikke. Hun har det veldig fint. Det føles ekte. Ikke så klissete som det egentlig er. Hendene hans beveger seg rolig opp og ned langs armene hennes. Hun legger dem rundt seg. Han holder henne tett. Presser henne mot seg. Hun lukker øynene. Glemmer verden. Glemmer alt.

Heal.

Akkai, så jeg har ikke internett hjemme. Det suger tiss. Ganske kraftig. Sitter og koser meg på U.pihl nå. Hurra og sånt. Får nett om to uker though. Det blir kos.
Ting som har skjedd eller kommer til å skje i nærmeste framtid:

Singel. Livsfarlig, ja. Men sånn er det bare.
Bor sammen med Sabrina og to mannfolk. Det er kos.
Måtte treffe pappa for et par uker siden. Det var preget av en full mann med bart.
Jeg er snaaart 20. Kvartlivskrise. Eller fylleangst. Idunno.
Linn og Elisabeth turer opp til Bergen om noen timer for å leke med meg. Hurra.

Ellers er jeg for det meste flink student. Lever litt på lesesalen og sånt. Går på alle forelesninger. Koser meg med pensum. Det er sikkert bare fordi jeg ikke har TV eller internett hjemme. Snart er det tilbake til lazyness igjen. Oh joy.
Har skrevet litt småting i det siste, men alt det ligger på den bærbare pcen, som jeg ikke gidder dra med meg heeelt ned til byen. STRESS. Uansett, kommer sikkert med update senere en gang. Kan være litt mer kreativ da. :)