Bullet.

Mye rot.

16.09.
Det hjelper ikke at du sier hvor vondt du har det hver gang du ringer. Eller hver gang jeg ringer. Det hjelper ikke. Det gjør ingenting bedre. Det er ikke som om jeg ikke vil hjelpe deg. Hvis jeg kunne ville jeg byttet med deg. Gitt deg alt jeg har. Gjort deg sterk. Hvis jeg bare kunne ville jeg byttet plass med deg. Jeg ville tatt bort alt det vonde. Hvis jeg bare kunne. Jeg prøver. Virkelig. Jeg hater at du har det vondt. Hver gang noen spør meg hva jeg ville ønsket om jeg fikk ett ønske oppfylt svarer jeg at jeg vil at du skal være frisk. Jeg vil at du skal kunne nyte livet. Men det hjelper ikke at du sier at du har det vondt hele tiden. Det er ikke som om jeg glemmer det. Det er ikke som om jeg noen gang slutter å tenke på det. Du er alltid der. Jeg vil hjelpe. Jeg vil gjøre alt godt for deg. Slik du har gjort for meg. Men jeg kan ikke. Jeg kan bare se på. Se at du sakte forsvinner. Og det gjør vondt. Og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke føle meg så hjelpeløs og bare se at du blir verre. At du er alene. Du gir opp. Sakte. Jeg ser det. Og jeg er redd.


August 08
Jeg tenker nesten ikke på deg lenger. Han stirrer ned på mobilen. Den ligger på bordet. Noe stikker i magen. Klump i halsen. Han føler seg rastløs og samtidig apatisk uten grenser. Han vet at det er slutt. Mest sannsynlig er det hans egen feil. Det var han som ikke stoppet henne. Hun gikk ut døren. Han svarte aldri. ”Vil du være sammen med meg i det hele tatt?” …jeg vet ikke. Kanskje. ”Jeg tar det som et nei.” Ut døren. Borte. Dagen etterpå så han henne igjen. Hun stod utenfor. Helt plutselig. Ringte og spurte om han var hjemme. ”Her er tingene dine. Er ikke sikker på om alt er ditt. Kanskje.” Øynene hennes blir blanke. Hun snudde seg og nesten løp bort. Han gikk inn igjen.


Jeg tenker nesten ikke på deg lenger. Hun sitter lenge med mobilen i hånden før hun sender meldingen. Det er jo sant. I det siste har hun ikke hatt tid til å tenke på deg. Hun har vært opptatt. Hatt et liv. Vært alene. Ikke alltid. Det tok litt tid før hun klarte å sovne uten deg. Hun overnattet hos andre. Gjorde ingenting. Bare trengte noen som kunne holde rundt henne.


Diverse:

Hun har ikke helt kontroll over seg selv. Hun ser fremover, men oppfatter ingen detaljer. Hun vet at hun går riktig vei. Det piper litt i ørene hennes. Det er ikke gøy lenger. Beinene hennes går ikke så fort som hun ønsker. Men det er ikke langt igjen. Det begynner nesten å bli lyst ute. Det mørkeste av natten er over. Det er ingen andre rundt henne.

Hun ligger hardt. Musklene verker. Han står over henne. Litt kraftig. Tror hun. Han lukter svette. Svart t-skjorte. Logo. Skjeggvekst. Han ser ned på henne. Hun trekker skjørtet nedover. Det er for kort til å dekke noe særlig. Hun kryper bakover. Forsøker å reise seg. Han går mot henne. Nesten rolig. Antydning til latter.

Han presser seg hardt inn i henne. Holder henne fast. Hun står på knærne. Han holder hendene hennes med en hånd. Trekker hodet hennes bakover med den andre. Hun skriker ikke. Hun forsøkte. Men ingen lyd kom. Nå har hun nesten gitt opp. Hun vil slå. Skrike. Hun vil glemme alt dette. Være hjemme.

Han kaster henne rundt på bakken. Ser ned på henne. Ansiktet er dekket av sminke. Lange striper med maskara nedover kinnene. Hun er ikke pen lenger. Hun er motbydelig. Had it coming. Han snur seg. Går bort. Litt fort. Snart vil hun våkne til igjen. Hun vil hate seg selv. Kanskje hun lærer til neste gang.


13.09.08
Akkurat nå føler jeg ingenting. Eller, jeg føler mye, men ingenting intenst. Og det skremmer meg litt. Det skjer mye rundt meg for tiden. Jeg burde føle noe. Kanskje hvis jeg tenker mye på det som er negativt. Jeg kan presse fram følelser. Jeg vil egentlig ikke føle noe negativt, men jeg satte meg ned for å skrive. Og jeg tror jeg bare skriver bra når jeg er urolig selv. Når jeg må få ut noe jeg selv føler. Kanskje det bare er bullshit. Jeg har fantasi. Jeg kan skrive. Det er bare enklere når det er jeg selv som føler det. Jeg kan forsøke uansett. Gi meg et tema. Noe. Nå. Kanskje jeg skal skrive om noe fint. Bare jobbe litt med beskrivelser. Here we go.



Hånden hennes leker med håret hans. Det er mykt. Ikke glatt, bare veldig mykt. Det føles godt mot fingrene hennes. Hun pleier ikke gjøre slike ting. Ta på andre. Hun liker at andre tar på henne. At det er hun som får oppmerksomheten. Men han kjører. Fokuserer litt på veien. Og litt på henne. Hun vet ikke hvor de skal. Kanskje ikke han vet det heller. Hun setter på samme sangen om igjen. Det er egentlig en trist sang. Men hun liker den. Hun orker ikke høre på festmusikk når hun ikke drikker. Hun velger alltid musikk etter humør. Etter hva hun selv ønsker og føler. Akkurat nå er den sangen det beste hun finner. Dessuten minner den henne om noe. Noe hun ikke husker. Men hun tror det er et fint minne.

Hånden hennes leker nedover nakken hans. Han smiler forsiktig. Hun vet ikke om han liker det. Men de fortsetter å kjøre gjennom natten. Han burde bare kjøre henne hjem. Kanskje han ikke vil. Hun skulle ønske han klarte åpne seg litt mer. Si om han har det fint i det minste. Hun liker ikke å måtte anta ting hele tiden. Hun liker å vite. Det er fint å vite ting sikkert. Akkurat nå bryr hun seg egentlig ikke. Hun har det fint. Om han ikke hadde det fint hadde han vel kjørt henne hjem. Det var det de egentlig skulle. Men nå er de langt borte fra byen. Oppe i fjellsidene. Hun kikker ut vinduet. Byen lyser mot henne. Hun har alltid likt lys.

De snakker. Ikke om noe viktig. Bare snakk. Bare for å holde en samtale i gang. Hun tar seg selv i å tenke at de ikke trenger snakke. Det virker litt overflødig. Det er ikke alltid det trengs. Det er bare ord uansett. Og de betyr som regel ingenting. Hun kikker bort på gutten som kjører, han smiler mot henne igjen. Lurer på hvorfor hun stirrer. Hun trekker føttene opp og krysser dem under seg. Legger hodet på setet og kikker mer. Han har mørke øyne. Fokuserer på veien. Leppene hans beveger seg. Hun tror ikke han er klar over det selv, men han gjør alltid noe med leppene når han er konsentrert.

De stopper. Går ut av bilen. Bort til kanten. Lysene fra byen slår mot henne. Det er kjølig ute. Hun stiller seg foran han, og kjenner armene hans rundt henne. Hun vender hodet opp mot kinnet hans. Han lukter godt. Han peker på noen stjerner. Hun bryr seg egentlig ikke. Hun har det veldig fint. Det føles ekte. Ikke så klissete som det egentlig er. Hendene hans beveger seg rolig opp og ned langs armene hennes. Hun legger dem rundt seg. Han holder henne tett. Presser henne mot seg. Hun lukker øynene. Glemmer verden. Glemmer alt.