Fall.

DUSTETING:
Hun kikker på veggen. Hvit tapet. Det er et slags mønster i den. Blomster eller noe. Det hele virker veldig gammeldags. Hun teller de største blomstene. Og så de minste. Armene hans holder henne fast. Hun prøver å lukke øynene. Følelsen av å være fanget overvelder henne. Hun fokuserer på å puste. Kjenner at panikken begynner å spre seg i kroppen.

Det lukter søvn og innestengt. Hun irriterer seg over måten han ser på henne på. Som om alt er hennes feil. Det irriterer henne at han liksom er den uskyldige naive guttungen som aldri gjør noe galt. Som om han er så jævlig perfekt. Hun får lyst til å slå noen. Han. Hardt. Hun vil at han skal ha det vondt.

Fortell om deg selv. Hva om hun ikke vil fortelle. Hun vil bare være, ikke forklare. Hun vil ikke si hva hun føler. Mest fordi da vil han forlate henne. Og hun vil at han skal være der. I det minste en stund til. Til hun finner ut at hun heller vil være alene. Føle seg fri igjen. Fri er hun vel alltid på et vis.

Hun vil at han skal holde kjeft. Ikke forsøke å analysere henne hele tiden. Hun er ikke et eksperiment han kan leke med. Hun er bare seg selv, og hun vil ikke at han skal forstå henne. Det er visse ting med henne som ingen andre bør vite. Det plager henne at han skal være sympatisk hele tiden. Det er ikke som om han mener det.

Hun tror ikke noen virkelig kan elske henne. Eller mene det når de sier det. Hun vet at hun ser bra ut, og at det er derfor de vil være med henne. Hun vet egentlig ikke om det er hun som bruker dem, eller om hun tillater seg selv å bli brukt. Egentlig bryr hun seg ikke.

Nå sitter han der og later som igjen. Vil at hun skal fortelle. Forklare hvorfor hun er så stille. Hun stirrer inn i veggen. Armene hans holder ikke rundt henne lenger, men hun vet at med et enkelt blikk kan hun få alt hun vil. Men han vil fortsatt vite ting. Og det irriterer henne.

STRESSA TING:

Hun reiser seg fra sengen. Månelyset skinner ned gjennom gardinene. Treffer sengen hennes og forstyrrer henne. Hun føler seg lys våken. Hun tar raskt på seg en lett sommerkjole og smetter ut døren. Hun beveger seg lydløst nedover trappen. Føttene hennes drar med seg duggdråper fra gresset på plenen. Hun velger stien som går innover mot skogen. Jorden under føttene hennes er kjølig og behagelig. Verden rundt henne består av forskjellige gråtoner som skinner i månelyset. Hun lar hånden gli i det høye gresset som bøyer seg utover stien hun går på. Kjolen hennes er våt i kantene.

Hun fortsetter innover. Skogen omringer henne nå. Stien smyger seg gjennom store eiketrær. Barken ser ut som sølv i månelyset. Hun stanser ved et tre og legger begge hendene på det. Hun står der lenge. Barken er hard og ru mot de hvite hendene hennes. Store skygger faller rundt henne. Ansiktet hennes deles i en mørk og en lys side. Hun lukker øynene og trekker pusten dypt. Det lukter friskt og nytt rundt henne. Alt er stille. Ingen vind beveger gresset, ingen dyr beiter i skyggene. Hun lener seg mot treet. Legger pannen helt inntil barken.

Hun synker sammen ved røttene som strekker seg nedover i jorden. Hun lener seg fortsatt mot treet. Hun orker ikke bevege seg lenger. Hun puster tyngre. Hun legger den ene hånden på brystet. Det hever og senker seg raskt og hivende. Øynene hennes er blanke. Hun stirrer rett fremover, uten å fokusere på noe. Hun faller ned på bakken. Forsøker å ta for seg, men greier det ikke. Kroppen hennes er liten og hvit mot den svarte jorden under henne. Trærne tårner opp rundt henne. Kroppen hennes skjelver. Hun kniper sammen øynene. Store krampetrekninger får kroppen hennes til å slå mot treet bak henne. Så ligger hun helt rolig. Øynene hennes er igjen. Det ser ut som om hun sover.





So, ingen av dem er noen AMMAGAD-tekster. Er litt basert på ekte ting og hendelser, men overdrevet i veldig veldig veldig veldig stor grad. Den siste var vanskelig å skrive. Begynte som en veldig positiv ting, som jeg stresset med, men så ble alt bare veldig..trist. Ulempe med å skrive ting når jeg egentlig burde sove.

Btw, fine sangen jeg hørte på mens jeg skrev den siste teksten: