Ellers skolemessig har jeg vært i møte med veileder/mailsvarer/sosiologidame. Ville snakke litt om mulighet for å ta master, men fikk egentlig ikke så mange svar. Eller, jeg visste egentlig det meste fra før av, men det var fint å få bekreftelse. Jeg kommer inn på master hvis jeg vil. Det er ikke nok søkere, så eneste kravet er å ha et snitt på over C. Så da vet jeg at jeg har den muligheten. Ellers kunne jeg søke om poststudierett (eller noe sånt) dersom jeg ville ta opp flere emner, og så søke PPU. ...tror nesten jeg heller mot en master nå. Jeg elsker sosiologi, og med en master får jeg til og med tittelen sosiolog. Det er jo litt fancy. Jeg må bare stole litt mer på meg selv, og faktisk tro at jeg kan klare det.
Trening er noe jeg liker veldig godt. Jeg er bare ganske tiltaksløs av natur. Men i år har jeg vært flink. Jeg henger meg på andre folk som skal på trening, og svetter meg glad. Hurra. Det sosiale livet mitt har også bedret seg etter at vi begynte på siste semesteret nå. Treffer Sabrina og de andre som er igjen fra Diskuteket (når de gidder komme på skolen *host kremt*). I går var Stefan og jeg på kino med Sabrina, Eirik, Mie og Tom Arvid. Jeg blir veldig glad når gutten min heller vil være med meg på parting, enn å drikke med mannfolkene sine <3. Tror uansett han hadde det fint når han fikk holde Tom Arvid sin hånd inne på kinoen.
Speaking of mannfolk, så er jeg visstnok den onde kjerringen som aldri lar Stefan få lov til å gå ut lenger. I går ble jeg oppringt for å høre om Stefan kunne få lov til å gå ut med vennene sine. Jeg blir egentlig veldig lei meg når folk behandler meg på den måten. Først og fremst fordi jeg ikke nekter Stefan noe som helst. Han har en egen fri vilje, og dersom han ikke vil være med kompisene sine, så er ikke det min feil. Jeg kan si at jeg helst vil at han skal være hjemme, men til slutt er det han som gjør valget. Og når folk ringer meg og lyger om at en kompis av han har bursdag, kun for at jeg skal..la Stefan få gå ut, så blir jeg ganske lei meg. Og det som egentlig sårer mest er at det alltid bare er han som blir invitert. Den vennegjengen det er snakk om her er ikke så veldig inkluderende når det kommer til meg. Og det er litt sårende. Ikke at jeg har kjempelyst til å være med alltid, men når Stefan og jeg har vært sammen i 15 måneder (i dag, hurra!), så forventer jeg egentlig at de aksepterer at jeg av og til er med, siden jeg (håper jeg) er en såpass stor del av livet hans. Men istedenfor så lyger de til meg, og behandler meg som om jeg er en ond kjerring som bare ødelegger for at Stef skal ha det gøy med dem. Uff, ble litt rant her, men det er noe som gjør meg ganske nedfor, egentlig.
Uansett, jeg har funnet en tatovering jeg vil ha. En liten prøvetattis før jeg tar den store på ryggen. Den er supersøt.
Den skal visstnok ikke koste så mye mer enn en tusenlapp, så får se når neste lønning kommer.
Penger er noe jeg savner. Brukte litt mye penger på TV og spill til Stef, så vi lever ganske fattig nå. Og jeg har virkelig ikke godt av å se på fine ting på internett.
*sukk*
Kan ikke noen gi meg en million eller ti?




