Kick.

Det er høst. Jeg er trøtt, lat og sur. Det er min egen feil. Det er min feil at jeg er alene. Det er min feil. Men. Jeg kan vel føle meg litt trist? Bare litt. Jeg tror det var det beste. Og uansett er det gjort nå.

Noen ganger ønsker jeg at familien min var helt vanlig. Ikke noen ganger. Alltid. Det er rart å sitte på skolen og lære om din egen familie. I 3SK lærer jeg hva som har gått galt i min egen familie. Jeg lærer at jeg kan bli som mine foreldre når jeg blir eldre.

Jeg tror jeg klarer meg. Har kommet så langt. Kan gå litt lenger. Jeg misunner de kristne akkurat nå. De har håp uansett. Livet kan slå dem hardt ned mot bakken, men det gjør ikke noe. Selvsagt gjelder ikke det for alle, men likevel. I teorien er det fint.

Jeg burde ikke klage. Jeg har det jo egentlig fint. Jeg har venner. Og jeg bor i et hus. Jeg har mat. Betyr dette at jeg bare burde holde kjeft? Hei, du som bor i Norge. Du kan ikke føle sorg eller smerte. Du bor i et flott land. Du har..nesten alt. Og det er alltid noen som har det verre enn deg.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette. Bare en slik morgen. Våkner tidlig, har ingenting å gjøre. Bare ligger og tenker. Det er for lett å skylde alt på seg selv. Jeg har blitt flinkere. Er ikke som om jeg har gjort noe..dumt på en stund nå uansett.

Jeg skulle ønske jeg var flink til en spesiell ting. Ikke bare litt flink til alt. Jeg vet jeg kan skrive, men det er ikke noe jeg liker. Eller, det er gøy, men da må jeg ville det selv. Hater å skrive på kommando. Jeg har alle planene klare, men tenk om det ikke virker sånn?

Jeg uroer meg for mye. Jeg tror jeg trenger noe stabilt å falle tilbake på. Det er det familien skal være. Alle som kjenner meg litt vet at min familie ikke er den beste. Og nå vil jeg egentlig slette alt jeg har skrevet her. Personlig. Det er ikke noe alle trenger lese.




Fant noen tekster jeg skrev for en stund siden. Er vel fra de siste årene.
De er korte og ganske emo. ..greit veldig emo. Ikke ta dem for seriøst.

1.

Hun danser. Alt er fint. Ingen smerte, ingenting. Hun som trodde alt var borte. At man bare forsvant, så feil kan man ta. Hun føler seg levende, for første gang.

En liten kropp på badet. Ensom, forlatt. Nesten usynlig. Nesten. Ingen bevegelser. Alt er stille, som et maleri. Det ser ikke ekte ut. Likevel er det sant.

De prøvde å hjelpe henne. Litt hvertfall. Sa noen trøstende ord, før de løp tilbake til sine egne små liv. Hun orket ikke mer. Ingenting virket ekte.

Hun skrev ikke noe langt brev. Hadde ingen å skrive til. Brev skal skrives til de som var årsaken. Det var hennes egen feil. En liten post-it henger på kjøleskapet.

"Ikke vær leie dere, ikke tro dere gjorde dette mot meg. Jeg hører ikke til her." Ingen i familien gråt. Et par av de som aldri så henne felte tårer i begravelsen.

Faren fant henne. Måtte bryte opp døren. Så fant han henne. Helt stille. Hvit naken kropp, rødt badekar. Det var hans barberblad.

Begravelsen var vakker. Alle som ikke brydde seg var der. Og alle som sa de ville brydd seg, hadde de bare visst. Det var ikke deres feil.

Hun smilte jo alltid. Var litt rar av seg, men alltid glad. Pleide å løpe i gangene på skolen. Virket ikke som om hun brydde seg om noe.

Hun brydde seg om alt. Alt påvirket henne. Store arr på innsiden. Hun var usynlig. Det som folk burde ha sett var aldri å se. Hun prøvde å rope etter hjelp. Den kom ikke.

2.

Hun smiler. Det er ikke ekte, men det er et smil. Tårene presser fortsatt på, men hun prøver. Hun fortjener bedre. Kanskje. Hun vet hun vil trenge hjelp og støtte, men er redd for å virke svak. Hun vet at noen vil stille opp uansett. De som er ekte.

Hun puster inn frisk luft. Vinduet er på gløtt. Grå himmel utenfor. Hun ser på bilder. Lurer på hvordan det hadde vært å være en annen. Hun vil ikke prøve. Mennesker er kompliserte. Piano, sart stemme, kjærlighet.

Kjærlighet er skummelt. Hun er livredd denne følelsen. Tror ikke noen kan like henne. Drittunge. Patetisk. Redd. Hun er redd det meste. Verden er for stor, mennesker er for onde. Du kan bli hva du vil, hvis du bare prøver. Hun er lei av å prøve.

Hun vet ikke hva som vil hende. Hvor hun vil havne. Det finnes mange nyanser, hun kan ikke se alt i svart eller hvitt lenger. Holde seg oppe. Prøve. Komme seg videre. Det er det som er vanskelig. Å komme seg videre.

Det er mørkt ute. Klump i magen. Tungt å puste. Hjertet slå litt raskere enn vanlig. Hun har mange tanker i hodet. Snart er han tilbake. Hun vet ikke hvordan det vil gå, eller hvor hun skal gjemme seg. Det går vel på et vis.

Noen ganger skulle hun ønske hun hadde mot til å si ifra. Si at nå er det nok. Det vil hun nok aldri få. Nå kan hun snart gå. Ikke se seg tilbake. Bort, langt, alene. Hun er livredd. Noe mørkt vokser inne i henne når hun tenker på det.

Det skal gå bra. Om hun tar den lyse eller mørke veien, begge vil gjøre slutt på det. Gitar, hat, depresjon. Besatt. Hun trenger noen der. Hjelp, snart. Kanskje ikke. Klare seg selv, det er jo svakt å være avhengig av andre.

Ny sang. Hun liker den ikke, men den hjelper. Hun er sliten. Nervøs. Trenger en klem, vil ikke innrømme det. Trenger alt, vil ikke innrømme det. Hun gleder seg til valget er tatt. Varm og kald samtidig. Pusten hennes blir tyngre.

Hun liker seg ikke hjemme. Isolert fra all hjelp. Ingen ser henne. Komme seg bort, møte nye folk, få hjelp. Planen virker så enkel i hodet hennes. Hun skal klare det. Begynne på ny. De samme tankene flyr gjennom hodet hennes gang på gang.

3.

Hun bare tenker på det. De hvite veggene rundt henne kommer nærmere. Kanskje hun trenger hjelp. Hun vil ikke. Kanskje sende en melding. Til noen. Si at hun ikke har det så bra. En klem hadde vært fint. Hun tenker mer. Skriver ned alt hun føler. Det pleide hjelpe. Ikke så mye nå lenger. Hun er redd.

Hun ser på kjolen. Snart nyttår. Hun liker den kjolen. Liten og sort. Guttene liker den. Hun angrer på så mye. Prøver hele tiden å få orden på livet sitt. Drar det ned i gjørma. Folk har det verre. Hun vet det. Har hun ikke lov å føle smerte fordi andre ikke har de samme mulighetene som henne.

Muligheter. Hun har ikke så mange. Bli eller dra. Hun er redd. En klem hadde vært fint. Hun vil at noen skal like henne. Vise det. Hun hadde det så perfekt i noen dager. Alt ender. Hun er ikke god nok. Har aldri vært god nok. Den samme sangen, hele tiden.

Hun bare tenker på det denne gangen. Bestemmer seg for at det ikke er vits i å prøve mer. Prøve på hva? Leve eller ikke? Hun passer ikke inn. Folk ser ikke hva de gjør. Hun ønsker seg natt. Ikke mer press. Mas. Hat. Natten er skummel, men da er stjernene der.

Håp. Det er det ikke mye igjen av. Brukt opp. Hvor får man nytt? Alle skuffer henne. Hun kan ikke få håp hos han. Han tviler. Tvil gir ikke plass for håp. Hun sårer de rundt seg. Vil ikke be om hjelp. Hvorfor skal de lide på grunn av henne? Hun er ikke snill da.

Hun liker ikke folk som sier det er egoistisk å ta selvmord. Det er det ikke. Hadde folkene som skal bry seg virkelig gjort det..så hadde de vel sett hva som hendte? Hun kjenner ikke mange som ser henne slik. Ingen egentlig. Hun skulle ønske hun kunne rope etter hjelp.

4.

Kanskje hun ikke skulle gjort det. Kanskje. Nei, det var feil. Hun kunne ikke tvile nå. For sent. Stå for dine handlinger. Hun trekker pusten. Venstre arm er varm og kald samtidig. En rar følelse. Er det slik det føles å dø? Blodet renner fra armen ned på gulvet. Skarp kontrast til alt det hvite.

Hun kikker ned på vannet. Fester tauet godt. Hendene hennes er skrukkete. Hun har nettopp tatt oppvasken. Sykdommen har gjort henne svak. Hun føler hun ikke kan stille opp for dem hun er glad i. De vil ha det bedre uten henne. Tauet rundt halsen. Sug i magen.

Han sitter på rommet sitt. Spiller. Han liker ikke virkeligheten. Det har aldri gått hans vei der. Alltid blitt målt opp mot andre, og blitt valgt som en taper. Han tror bedre om seg selv. Tror han kan takle alt på sin egen måte. Gjemmer seg, men er ikke feig.

Han slapper av med en pils i stua. Klapper seg godt på magen, og fomler etter fjernkontrollen. Huset er merkelig stille. Ingen som tar oppvasken på kjøkkenet. Det kommer ingen musikk fra hennes rom. Han lener seg tilbake i godstolen. Nyter stillheten.

5.

She

Elvis Costello's tender voice fills the air. Last line of the song. No one is there to hear it. Her skin is pale. And her eyes, her eyes stares into the abyss no mortal man ever will see. The sound of dripping water melts into the melody. It's not water. The white bath tub is no longer white. The blood has stopped streaming from her wrist now.

She may be the face I can't forget
The trace of pleasure or regret
May be my treasure or the price I have to pay
She may be the song the summer sings
May be the chill the autumn brings
May be a hundred different things
Within the measure of a day

He did care for her. Just, not the way she wanted him to. It was fun to be with her, though, fun for him only meant one thing. And she didn't seem to mind. Sometimes she would hint in a more obvious manner, but he'd just play stupid. He couldn't be seen with her. Sometimes she wandered off with tears in her eyes, he would pretend he didn't see them.

She may be the beauty or the beast
May be the famine or the feast
May turn each day into a heaven or a hell
She may be the mirror of my dreams
The smile reflected in a stream
She may not be what she may seem inside her shell

She met him at a party. He seemed interested in her, and she played along. The next day he drove her home. She gave him her number, and a new feeling was building up inside of her. At times he could seem so distant. He was breaking her with his ignorance, and when she was about to fall apart, he would care again. And she would come crawling back once more.

She who always seems so happy in a crowd
Whose eyes can be so crowded and so proud
No one's allowed to see them when they cry
She may be the love that cannot hope to last
May come to me from shadows of the past
But I'll remember till the day I die

Her friends told her to move on. Every once in a while she would break down, and come to them with tears streaming down her face. She couldn't tell him, he knew too much. After a while they grew tired of her constant weeping, and told her to face him. She couldn't do it, what if he left her all alone?

She may be the reason I survive
The why and wherefore I'm alive
The one I'll care for through the rough in many years
Me, I'll take her laughter and her tears
And make them all my souvenirs
For where she goes I've got to be
The meaning of my life is she

She spent her last days alone, with no one to care for her. In her dreams she danced with him, slowly to this special song. She turned on the radio, and Elvis Costello danced through the room in the shape of him. She danced with him, blood was streaming from her wrists. He could see her tears, tears of joy, because she was no longer alone.

She..
She..

Mja, tror jeg skriver bedre nå. Sånn, helt objektivt sett.