Music.

/delete.


Det er sikkert min feil uansett.


..Fjortisfeministkveld, yes please. <3

Heldagsprøve norsk:

Kira

Hun sitter på rommet og ser på dråpene som renner nedover vinduet. Hun har vondt i ryggen. Sengen er hard. Han ligger der. Hun kikker på ham. En gang likte hun dette, men det var før han forandret seg. Plutselig gjorde hun ingenting slik det skulle gjøres.

Hvorfor kan han ikke bry seg litt mer? Være der for henne når hun trenger det. Hvorfor kan ikke hun like ham så mye at hun ikke bryr seg om alt han gjør feil? Kanskje han liker å se henne nedbrutt. Hun lurer på hvorfor hun fortsatt bryr seg.

Noen dager hater hun ham. Han er så egoistisk. Så tøff. Han tenker ikke på henne når han er med andre. Og når han er hjemme tenker han bare på henne når han vil ha sex. Da er han glad i henne. Da kan han klemme henne, og ta på henne. Ellers sitter hun alene i enden av sofaen.

Han knipser og hun kommer løpende. Slik har det alltid vært. Han skal ikke bry seg om henne. Hun kaster skygger på veggene. Sitter der og ser redd ut. Hun tror hun liker det. Noen ganger. Hun samler smil dagen lang, fordi han sier hun er søt når hun smiler.

Livet hennes har ikke vært lett. Hun tenker mye på hvordan ting skulle vært. Noen ganger er hun redd for å gå alene på gaten. Hun liker ikke å møte folk, hun liker ikke å bli dømt av alle hun passerer. Han var ikke slik. Han hjalp henne. Løftet henne opp når hun var langt nede.

Han er ikke så snill lenger. Hendene hans er ikke myke lenger. Hun vil ikke at han skal ta på henne. Er redd han skal gjøre noe fryktelig. Noen ganger blir han så sint. Det er ikke hennes feil. Det er han som blir sint.

Hun trenger ham. Han er alltid der for henne, men likevel er det noe som ikke er riktig. Det er som om han liker at hun har det vondt. Kommer med en gang for å studere, ikke hjelpe. Han ser at hun gråter mot puten. Etter en stund bøyer han seg over henne og kysser henne forsiktig på kinnet.

Hun tror kanskje hun kan klare seg selv nå. Hun har vokst. Er ikke en liten jente lenger. Snart skal hun ut i verden. Oppleve alt hun har drømt om. Noen andre gutter har vist interesse. Hun liker det. Han trenger ikke bestemme hvordan hun skal leve livet sitt. Hun får ikke gjøre noe alene. Hun kan klare seg fint.

Han er jo snill. Når han ikke er sint. Kanskje det ikke er så lurt å gjøre ham sint. Hun kikker på ansiktet hans. Hun liker å se på når han sover. Slik var han i begynnelsen. Uskyldig. Kanskje alle mennesker er slik, før vi virkelig kjenner dem. Kanskje hun ikke vil finne noe bedre.

Hun følger en dråpe med blikket. Den triller nedover før den forsvinner inn i en liten elv av dråper. Noen dager kan hun klare alt. Andre er hun avhengig av at noen støtter henne. Han er jo glad i henne. Tror hun. Jo, han er det. Hvis han ikke var glad i henne ville han jo ikke vært her.

Hun synker ned i sengen igjen. Kryper under dynen sammen med han. Hånden hans kommer krypende og legger seg rundt henne. Hun tenker på alt de har opplevd sammen. Han er en stor del av livet hennes. Det er ikke lett å gi slipp. Noen ting i livet er ikke perfekte. Noen ting må man bare leve med. Selv om du egentlig ikke vil. Kanskje han er slik. Noe man bare må godta. Tenk om hun ikke finner noen annen. Hun vil ikke være alene.

Han lukter godt. Det var hun som kjøpte parfymen til han. Han hadde vært syk, og hun trodde det ville være en fin ting å gjøre. Han smilte. Nesten. Han likte å kjøpe ting til henne. Etter at hun hadde fått noe tenkte hun ikke på å gjøre det slutt. Kan jo ikke gjøre noe rett etter en så fin gave. Hva vil han da tro om henne.

Hun elsker ham. Det skrev hun i dagboken sin. For fire måneder siden. Hun har ikke skrevet i dagboken på lenge. Vet ikke hva hun skal skrive. Vet ikke helt. Hun ser ut i rommet, men ser ingenting. Tankene hennes er bilder av ting de har gjort sammen. Kanskje det er på tide at hun godtar virkeligheten.

Hun liker ikke seg selv. Har vanskelig for å tro at noen andre liker henne. Han er spesiell. Han gjør mer for henne enn noen andre. Jo, kanskje hun fortsatt elsker ham. Hun vrir seg over på ryggen. Hånden hans er varm mot magen hennes, samtidig som den presser ned. Hun får ikke puste.

Hun tenker mye på døden. Om noen mennesker ikke skal leve. Om de er født slik at de ikke passer inn. Da tror hun kanskje at hun er slik. De andre virker alltid lykkelige. Alle andre ser ut som om de passer perfekt inn. Hun vet ikke hva hun skal studere engang.Det er så vanskelig å bestemme seg for å gjøre noe, når det ikke er gjort ennå.

Det er vanskelig å se hva som er rett, når hun ikke er sikker på hva som er galt. Kanskje det er hennes feil. Kanskje det er hun som gjør at han blir så sint. Hun burde kanskje forandre seg. Ikke se på hans feil hele tiden. Hun vet ikke hva konsekvensene blir, så kanskje hun bare ikke skal gjøre det.

Hun vil ikke tilbake dit hun var før hun møtte han. Hun vil ikke oppleve å være alene igjen. Hun må slutte å kritisere han. Kanskje han gjør så godt han kan. Hun tror han elsker henne. Ja, det gjør han. De har det fint. Sammen.

Hun tar ikke valget. Akkurat nå er det ikke noe valg å ta. Hun vil heller gjemme seg for verden. Krølle seg sammen under dynen, sammen med varmen hans. Det er det beste. Å ha noen nær deg når du sover. Det er det fineste hun vet. Uansett hva han gjør føler hun seg trygg når hun ligger inntil ham om kvelden.

Kanskje hun en gang vil våge å prøve noe nytt, men akkurat nå har hun det fint. Tror hun. Dagen kommer kanskje, når hun må ut i verden. Treffe mennesker og klare seg alene, men nå har hun det fint.

Hun smiler og legger seg inntil han. Pusten hans treffer nakken hennes. Hånden hans henger slapt om livet hennes. Hun får gåsehud. Hun er for trøtt til å bry seg nå uansett. Hun ser ham når hun våkner. Smilet falmer og hun sovner.