Stop.

Du var ikke der da hun kjente slaget. Rett mot henne. Ikke lat som om du vet hvordan det var. Ikke lat som om du har peiling. Du var ikke der da hun lå på rommet. Du vet ikke hva hun tenkte eller hva hun følte. Du var ikke der da hun løp nedover veien. Du så ikke at hun snudde seg. Du så ikke at han stod i toppen av trappen og så ned på henne. Rød i ansiktet. Armene foldet. Du kan ikke se hva hun tenkte eller hva hun følte. Hvordan hun lå på gulvet med armene rundt beinet hans. Du ser ikke hvor mye det såret henne at ingen hadde sett det. At ingen var der for henne. Ikke se på henne med det blikket. Ikke si at det var trist. Du har ingenting å si. Hun vet det. Du var ikke der, du så ikke hvordan hun lå hjelpesløs og gråt på en sofa. Du vet ikke hvordan det er å gjemme seg i en uke. Du var ikke der. Ingen var der.





...det var litt vanskelig å skrive.

V.2.0

Hun ligger på gulvet. Kikker opp på mannen som står over henne. Hun holder rundt beinene hans. Øynene hennes fylles med tårer. Hun føler seg tom. Verden står stille i noen sekunder. Han beveger seg. Hun slipper taket. Kryper bakover på gulvet. Reiser seg og løper mot døren inn til stuen. Rundt kjøkkenbordet. Han står der allerede. Hun presser seg forbi. Opp på rommet. Holder igjen døren. Det er helt stille. Hun kan kjenne hjertet dunke i brystet. Hardt og fort. Han går i trappen. Hun teller trinnene. Han stopper halvveis oppe. Hun kikker ut. Han står med ryggen mot henne. Armene i kryss. Hun legger seg på sengen, opp med mobilen. Ringer. Hvem. Noen. ”Pappa slo meg. ” Hun venter litt. Fem minutter kanskje. Kikker ut. Han er der ikke lenger. Hun åpner døren stille. Går nedover trappen. Hun vet hun lager litt lyd, håper han ikke hører det. Svinger rundt mot gangen og utgangsdøren. Så er han der. Står foran henne. Hun løper. Han holder tak i henne, men hun river seg løs. Ut døren, ned trappen. Nedover veien. Hun snur seg nede ved postkassene. Han står i toppen av trappen og ser ned på henne. Han er rød i ansiktet og holder armene i kryss. Hun fortsetter ned bakken. Hun vet at han ikke ser henne lenger, men hun fortsetter.

Hun ligger på en sofa. Tiden går fort. Husker ikke så mye av hva som skjer. Snakker med mennesker. To personer. En med skjegg. Og en dame. Barnevern. Det er folk rundt henne. De ser på, men tør ikke si noe. Bare sitter der. Det er egentlig det beste. Hun vet at de ikke vil henne noe vondt. De passer på. Av og til kommer det noen trøstende ord, men for det meste bare venter de. Venter på at hun skal si noe. Det gjør vondt når hun tenker på det. Og hun vet at om hun sier noe kommer hun bare til å bryte sammen. Så hun venter.

Hun åpner døren stille. Det skal ikke være noen hjemme. Hun kikker inn. Det er stille. Oppe på rommet finner hun fram noen nye klær. Pakker dem sammen i en ryggsekk. Hun hører døren smelle igjen nede. Hundene kommer løpende inn. Stemmer fra gangen. Hun kjenner panikken slå mot henne. Hjertet dunker fortere. Hun kikker nedover trappen. Så er han der igjen. Lurer på hvor hun har vært. Hun forsøker å presse seg forbi. Han holder henne fast. Dytter henne hardt mot trappen. Hun mister pusten. Hjelp. Hun er ikke alene. Hvorfor gjør du ingenting? Hun ser forbi han, men får ingen respons. Hun kommer seg opp. Hun sliter med å puste, men fortsetter fremover. Han lar henne gå forbi. Hun kommer seg ut og bort. Tilbake til de andre. Hun har et blåmerke over ribbeinene. Kan anmelde. Hun vet ikke. Kanskje. De er pliktige til å snakke med han. Hun kjenner at noe strammer seg i magen. Egentlig vil hun bare glemme alt. Reise hjem igjen og være snill jente. Gi opp.