Burn.

Hun ligger på gulvet og skjelver. Hun vet at det ikke er kaldt, men hun fryser mer enn noen gang før. Hele kroppen hennes rister. Hun kjenner hvordan hodet dunker mot gulvet hver gang hun trekker pusten. Hun har ikke kontroll på noe. Det føles hvertfall ikke som om hun kan reise seg og late som ingenting. Nå kommer tårene. Hun tenker at nå kommer sminken til å renne. Så tenker hun at det var en dum tanke. Hun hikster høylytt. Lurer på om de andre kan høre henne. De lager lyder i stuen, så sikkert ikke. Det er ingen som har banket på døren ennå, uansett. Hun føler seg forlatt og alene. Verden presser mot henne. Presser henne ned på det harde gulvet. Hun hiver etter pusten. Kjenner hvordan tårene gjør ansiktet hennes seigt og slitt. Hun karrer seg opp på beina. Det er vanskelig å stå. Hun bruker lang tid på å kle av seg. Går inn i dusjen på ustø bein. Det kalde vannet som kommer først gjør at hun nesten mister balansen. Hun holder en hånd ut til hver side for å ikke falle over. Så kjenner hun varmen. Vannet som treffer henne gjør huden hennes rød. Hun skrur varmen så langt nedover de røde merkene hun kan. Likevel føler hun ikke at det blir for varmt. Hun fryser i det minste ikke lenger. Tårene kommer igjen. Hun synker sammen på kne. Føler seg så intenst alene. Hun sitter der til vannet begynner å bli kaldere. Så tvinger hun seg ut i kulden igjen. Kler på seg en stor t-skjorte og kryper under pleddet. Hun vet ikke hva hun skal gjøre eller hvem hun skal snakke med. Hun vet ikke hvorfor hun reagerer sånn. Hun vet ikke hva som feiler henne. Hun skulle ønske hun ikke følte seg så sårbar. Som om hele verden gransker henne dømmende. Hun tror noe er galt med henne. At det er hennes feil, hun ser det bare ikke selv. Hun er sliten. Vet ikke hvor mye mer hun orker. Hun tror det var lettere før. Det blir alltid bare mer komplisert. Det er ikke som om det betyr noe uansett. In the long run.