Ignorance.

Just another fucking reminder.


Hvorfor?

Hun orker ikke mer. Kikker ut på regnet. Trærne står nakne i vinden. Om noen minutter er det over. Da er alt over. Hun kjenner hun blir søvnig. Faller bakover i sengen. Mørkt.


You couldn't feel the sunlight upon your face
Your livin world
A little out of place
You couldn't hear the ocean
You couldn't hear the waves
I know you meant to come back
I know you meant to stay

Antar det ble for mye for meg i dag. Jeg vet jeg ikke har vært perfekt, men noen ganger trenger jeg en pause. Orker ikke alt det negative hele tiden. Og hvis det jeg gjorde er så fryktelig, hvorfor skal jeg ikke få forklare min versjon?
Det er for sent nå. Jeg har mistet en person som har betydd så utrolig mye for meg. Vi hadde det fint, men jeg angrer på det. Jeg angrer på at jeg i det hele tatt lot meg selv bli så knyttet til en person. Jeg ender alltid opp såret uansett.

Jeg vil ikke snakke mer med deg, jeg vil ikke se deg mer. Jeg orker ikke bli minnet på at en person kan hate meg så mye, hver jævla dag. Jeg er ikke så ond, håper jeg. Kanskje det er vanskelig å forstå at jeg har følelser. Well, I do. Det er virkelig ikke gøy å begynne å grine midt i en time, fordi noen plutselig fant ut at det var på tide å kjefte på meg igjen. Kanskje du ikke er verdt det, men jeg er skikkelig lei meg nå. Jeg har prøvd å være snill, jeg har prøvd å få ting til å funke, men det vil tydeligvis ikke du. Få tilbake PCen min, så snakker jeg aldri mer med deg. Jeg sletter nummeret ditt, og sletter deg fra MSN. Du er en fremmed for meg om jeg ser deg på gaten.


Og ja, jeg er jævlig feig som skriver dette her. Nesten like feig som de som skjeller ut folk på MSN.

Sins.

Jeg vil bare ha det jeg ikke kan få.



...




Dette er en fantastisk helg, tror jeg. Linn er verdens beste person. Uansett. Kongeparken i går. Var litt oppskrytt. Var kjekk nok fest, våknet med øl i håret, nedsatt hørsel, blåmerker over hele meg og en kul i bakhodet. Savnet mer festmusikk. Ble for mye liveshit, som jeg egentlig ikke likte. Var veldig gøy i perioder da. Og det var for kaldt der >_< og wth bare øl og smirnoff-fucking-shite der!? Plx.

I dag skal jeg på kino med Ståle. Gleder meg. Lenge siden jeg har lekt med Ståle, og Fritt Vilt blir sikkert yay. Egentlig kunne jeg tenkt meg en skikkelig halloweenfest i dag, men hey, trenger en pause av og til.


Ellers er hodet mitt rotete for tiden. Aner ingenting lenger.

Love.

Such a fucking lie.



So fucking emo.



So fucking hot.


Hm. De som skal vite noe, vet det.

Ellers går alt bra. Tror jeg.

Parade.

Jeg overlevde. Hurra!

Jeg skal være med på Mini-FN for andre gang. Tema i år er konflikten mellom Israel og Libanon. Min gruppe skal representere Syria. Det kan bli ganske kjekt, siden de er beskyldt for å støtte Hizbollah med bl.a våpen.

Jeg skal være med i to konkurranser, skrive tekster. En der førstepremien er stipend på 10 000kr og en der premien er på 500kr. ..om jeg klarer skrive noe jeg blir halvveis fornøyd med da. Jeg trenger penger uansett.

Utslitt etter crap uke på skolen. I morgen skal jeg til Linn, og på søndag skal vi jobbe med russebilen. Hurra.

Og hurra PUNK! Har rar musikksmak for tiden.

Naveed.

Åja. Framføring i går, prøve i dag, prøve i morgen, framføring i morgen, innlevering fredag, framføring fredag.

ÅJA.

Fish.

Jeg har fått en fisk. En kampfisk. Han heter Jonatan, og hater meg allerede.



Jentekveld er gøy. Alkohol, sex og pizzagutter.
Fest er også gøy. Corner er ikke så veldig gøy.

Fin helg.

Kick.

Det er høst. Jeg er trøtt, lat og sur. Det er min egen feil. Det er min feil at jeg er alene. Det er min feil. Men. Jeg kan vel føle meg litt trist? Bare litt. Jeg tror det var det beste. Og uansett er det gjort nå.

Noen ganger ønsker jeg at familien min var helt vanlig. Ikke noen ganger. Alltid. Det er rart å sitte på skolen og lære om din egen familie. I 3SK lærer jeg hva som har gått galt i min egen familie. Jeg lærer at jeg kan bli som mine foreldre når jeg blir eldre.

Jeg tror jeg klarer meg. Har kommet så langt. Kan gå litt lenger. Jeg misunner de kristne akkurat nå. De har håp uansett. Livet kan slå dem hardt ned mot bakken, men det gjør ikke noe. Selvsagt gjelder ikke det for alle, men likevel. I teorien er det fint.

Jeg burde ikke klage. Jeg har det jo egentlig fint. Jeg har venner. Og jeg bor i et hus. Jeg har mat. Betyr dette at jeg bare burde holde kjeft? Hei, du som bor i Norge. Du kan ikke føle sorg eller smerte. Du bor i et flott land. Du har..nesten alt. Og det er alltid noen som har det verre enn deg.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette. Bare en slik morgen. Våkner tidlig, har ingenting å gjøre. Bare ligger og tenker. Det er for lett å skylde alt på seg selv. Jeg har blitt flinkere. Er ikke som om jeg har gjort noe..dumt på en stund nå uansett.

Jeg skulle ønske jeg var flink til en spesiell ting. Ikke bare litt flink til alt. Jeg vet jeg kan skrive, men det er ikke noe jeg liker. Eller, det er gøy, men da må jeg ville det selv. Hater å skrive på kommando. Jeg har alle planene klare, men tenk om det ikke virker sånn?

Jeg uroer meg for mye. Jeg tror jeg trenger noe stabilt å falle tilbake på. Det er det familien skal være. Alle som kjenner meg litt vet at min familie ikke er den beste. Og nå vil jeg egentlig slette alt jeg har skrevet her. Personlig. Det er ikke noe alle trenger lese.




Fant noen tekster jeg skrev for en stund siden. Er vel fra de siste årene.
De er korte og ganske emo. ..greit veldig emo. Ikke ta dem for seriøst.

1.

Hun danser. Alt er fint. Ingen smerte, ingenting. Hun som trodde alt var borte. At man bare forsvant, så feil kan man ta. Hun føler seg levende, for første gang.

En liten kropp på badet. Ensom, forlatt. Nesten usynlig. Nesten. Ingen bevegelser. Alt er stille, som et maleri. Det ser ikke ekte ut. Likevel er det sant.

De prøvde å hjelpe henne. Litt hvertfall. Sa noen trøstende ord, før de løp tilbake til sine egne små liv. Hun orket ikke mer. Ingenting virket ekte.

Hun skrev ikke noe langt brev. Hadde ingen å skrive til. Brev skal skrives til de som var årsaken. Det var hennes egen feil. En liten post-it henger på kjøleskapet.

"Ikke vær leie dere, ikke tro dere gjorde dette mot meg. Jeg hører ikke til her." Ingen i familien gråt. Et par av de som aldri så henne felte tårer i begravelsen.

Faren fant henne. Måtte bryte opp døren. Så fant han henne. Helt stille. Hvit naken kropp, rødt badekar. Det var hans barberblad.

Begravelsen var vakker. Alle som ikke brydde seg var der. Og alle som sa de ville brydd seg, hadde de bare visst. Det var ikke deres feil.

Hun smilte jo alltid. Var litt rar av seg, men alltid glad. Pleide å løpe i gangene på skolen. Virket ikke som om hun brydde seg om noe.

Hun brydde seg om alt. Alt påvirket henne. Store arr på innsiden. Hun var usynlig. Det som folk burde ha sett var aldri å se. Hun prøvde å rope etter hjelp. Den kom ikke.

2.

Hun smiler. Det er ikke ekte, men det er et smil. Tårene presser fortsatt på, men hun prøver. Hun fortjener bedre. Kanskje. Hun vet hun vil trenge hjelp og støtte, men er redd for å virke svak. Hun vet at noen vil stille opp uansett. De som er ekte.

Hun puster inn frisk luft. Vinduet er på gløtt. Grå himmel utenfor. Hun ser på bilder. Lurer på hvordan det hadde vært å være en annen. Hun vil ikke prøve. Mennesker er kompliserte. Piano, sart stemme, kjærlighet.

Kjærlighet er skummelt. Hun er livredd denne følelsen. Tror ikke noen kan like henne. Drittunge. Patetisk. Redd. Hun er redd det meste. Verden er for stor, mennesker er for onde. Du kan bli hva du vil, hvis du bare prøver. Hun er lei av å prøve.

Hun vet ikke hva som vil hende. Hvor hun vil havne. Det finnes mange nyanser, hun kan ikke se alt i svart eller hvitt lenger. Holde seg oppe. Prøve. Komme seg videre. Det er det som er vanskelig. Å komme seg videre.

Det er mørkt ute. Klump i magen. Tungt å puste. Hjertet slå litt raskere enn vanlig. Hun har mange tanker i hodet. Snart er han tilbake. Hun vet ikke hvordan det vil gå, eller hvor hun skal gjemme seg. Det går vel på et vis.

Noen ganger skulle hun ønske hun hadde mot til å si ifra. Si at nå er det nok. Det vil hun nok aldri få. Nå kan hun snart gå. Ikke se seg tilbake. Bort, langt, alene. Hun er livredd. Noe mørkt vokser inne i henne når hun tenker på det.

Det skal gå bra. Om hun tar den lyse eller mørke veien, begge vil gjøre slutt på det. Gitar, hat, depresjon. Besatt. Hun trenger noen der. Hjelp, snart. Kanskje ikke. Klare seg selv, det er jo svakt å være avhengig av andre.

Ny sang. Hun liker den ikke, men den hjelper. Hun er sliten. Nervøs. Trenger en klem, vil ikke innrømme det. Trenger alt, vil ikke innrømme det. Hun gleder seg til valget er tatt. Varm og kald samtidig. Pusten hennes blir tyngre.

Hun liker seg ikke hjemme. Isolert fra all hjelp. Ingen ser henne. Komme seg bort, møte nye folk, få hjelp. Planen virker så enkel i hodet hennes. Hun skal klare det. Begynne på ny. De samme tankene flyr gjennom hodet hennes gang på gang.

3.

Hun bare tenker på det. De hvite veggene rundt henne kommer nærmere. Kanskje hun trenger hjelp. Hun vil ikke. Kanskje sende en melding. Til noen. Si at hun ikke har det så bra. En klem hadde vært fint. Hun tenker mer. Skriver ned alt hun føler. Det pleide hjelpe. Ikke så mye nå lenger. Hun er redd.

Hun ser på kjolen. Snart nyttår. Hun liker den kjolen. Liten og sort. Guttene liker den. Hun angrer på så mye. Prøver hele tiden å få orden på livet sitt. Drar det ned i gjørma. Folk har det verre. Hun vet det. Har hun ikke lov å føle smerte fordi andre ikke har de samme mulighetene som henne.

Muligheter. Hun har ikke så mange. Bli eller dra. Hun er redd. En klem hadde vært fint. Hun vil at noen skal like henne. Vise det. Hun hadde det så perfekt i noen dager. Alt ender. Hun er ikke god nok. Har aldri vært god nok. Den samme sangen, hele tiden.

Hun bare tenker på det denne gangen. Bestemmer seg for at det ikke er vits i å prøve mer. Prøve på hva? Leve eller ikke? Hun passer ikke inn. Folk ser ikke hva de gjør. Hun ønsker seg natt. Ikke mer press. Mas. Hat. Natten er skummel, men da er stjernene der.

Håp. Det er det ikke mye igjen av. Brukt opp. Hvor får man nytt? Alle skuffer henne. Hun kan ikke få håp hos han. Han tviler. Tvil gir ikke plass for håp. Hun sårer de rundt seg. Vil ikke be om hjelp. Hvorfor skal de lide på grunn av henne? Hun er ikke snill da.

Hun liker ikke folk som sier det er egoistisk å ta selvmord. Det er det ikke. Hadde folkene som skal bry seg virkelig gjort det..så hadde de vel sett hva som hendte? Hun kjenner ikke mange som ser henne slik. Ingen egentlig. Hun skulle ønske hun kunne rope etter hjelp.

4.

Kanskje hun ikke skulle gjort det. Kanskje. Nei, det var feil. Hun kunne ikke tvile nå. For sent. Stå for dine handlinger. Hun trekker pusten. Venstre arm er varm og kald samtidig. En rar følelse. Er det slik det føles å dø? Blodet renner fra armen ned på gulvet. Skarp kontrast til alt det hvite.

Hun kikker ned på vannet. Fester tauet godt. Hendene hennes er skrukkete. Hun har nettopp tatt oppvasken. Sykdommen har gjort henne svak. Hun føler hun ikke kan stille opp for dem hun er glad i. De vil ha det bedre uten henne. Tauet rundt halsen. Sug i magen.

Han sitter på rommet sitt. Spiller. Han liker ikke virkeligheten. Det har aldri gått hans vei der. Alltid blitt målt opp mot andre, og blitt valgt som en taper. Han tror bedre om seg selv. Tror han kan takle alt på sin egen måte. Gjemmer seg, men er ikke feig.

Han slapper av med en pils i stua. Klapper seg godt på magen, og fomler etter fjernkontrollen. Huset er merkelig stille. Ingen som tar oppvasken på kjøkkenet. Det kommer ingen musikk fra hennes rom. Han lener seg tilbake i godstolen. Nyter stillheten.

5.

She

Elvis Costello's tender voice fills the air. Last line of the song. No one is there to hear it. Her skin is pale. And her eyes, her eyes stares into the abyss no mortal man ever will see. The sound of dripping water melts into the melody. It's not water. The white bath tub is no longer white. The blood has stopped streaming from her wrist now.

She may be the face I can't forget
The trace of pleasure or regret
May be my treasure or the price I have to pay
She may be the song the summer sings
May be the chill the autumn brings
May be a hundred different things
Within the measure of a day

He did care for her. Just, not the way she wanted him to. It was fun to be with her, though, fun for him only meant one thing. And she didn't seem to mind. Sometimes she would hint in a more obvious manner, but he'd just play stupid. He couldn't be seen with her. Sometimes she wandered off with tears in her eyes, he would pretend he didn't see them.

She may be the beauty or the beast
May be the famine or the feast
May turn each day into a heaven or a hell
She may be the mirror of my dreams
The smile reflected in a stream
She may not be what she may seem inside her shell

She met him at a party. He seemed interested in her, and she played along. The next day he drove her home. She gave him her number, and a new feeling was building up inside of her. At times he could seem so distant. He was breaking her with his ignorance, and when she was about to fall apart, he would care again. And she would come crawling back once more.

She who always seems so happy in a crowd
Whose eyes can be so crowded and so proud
No one's allowed to see them when they cry
She may be the love that cannot hope to last
May come to me from shadows of the past
But I'll remember till the day I die

Her friends told her to move on. Every once in a while she would break down, and come to them with tears streaming down her face. She couldn't tell him, he knew too much. After a while they grew tired of her constant weeping, and told her to face him. She couldn't do it, what if he left her all alone?

She may be the reason I survive
The why and wherefore I'm alive
The one I'll care for through the rough in many years
Me, I'll take her laughter and her tears
And make them all my souvenirs
For where she goes I've got to be
The meaning of my life is she

She spent her last days alone, with no one to care for her. In her dreams she danced with him, slowly to this special song. She turned on the radio, and Elvis Costello danced through the room in the shape of him. She danced with him, blood was streaming from her wrists. He could see her tears, tears of joy, because she was no longer alone.

She..
She..

Mja, tror jeg skriver bedre nå. Sånn, helt objektivt sett.

Music.

/delete.


Det er sikkert min feil uansett.


..Fjortisfeministkveld, yes please. <3

Heldagsprøve norsk:

Kira

Hun sitter på rommet og ser på dråpene som renner nedover vinduet. Hun har vondt i ryggen. Sengen er hard. Han ligger der. Hun kikker på ham. En gang likte hun dette, men det var før han forandret seg. Plutselig gjorde hun ingenting slik det skulle gjøres.

Hvorfor kan han ikke bry seg litt mer? Være der for henne når hun trenger det. Hvorfor kan ikke hun like ham så mye at hun ikke bryr seg om alt han gjør feil? Kanskje han liker å se henne nedbrutt. Hun lurer på hvorfor hun fortsatt bryr seg.

Noen dager hater hun ham. Han er så egoistisk. Så tøff. Han tenker ikke på henne når han er med andre. Og når han er hjemme tenker han bare på henne når han vil ha sex. Da er han glad i henne. Da kan han klemme henne, og ta på henne. Ellers sitter hun alene i enden av sofaen.

Han knipser og hun kommer løpende. Slik har det alltid vært. Han skal ikke bry seg om henne. Hun kaster skygger på veggene. Sitter der og ser redd ut. Hun tror hun liker det. Noen ganger. Hun samler smil dagen lang, fordi han sier hun er søt når hun smiler.

Livet hennes har ikke vært lett. Hun tenker mye på hvordan ting skulle vært. Noen ganger er hun redd for å gå alene på gaten. Hun liker ikke å møte folk, hun liker ikke å bli dømt av alle hun passerer. Han var ikke slik. Han hjalp henne. Løftet henne opp når hun var langt nede.

Han er ikke så snill lenger. Hendene hans er ikke myke lenger. Hun vil ikke at han skal ta på henne. Er redd han skal gjøre noe fryktelig. Noen ganger blir han så sint. Det er ikke hennes feil. Det er han som blir sint.

Hun trenger ham. Han er alltid der for henne, men likevel er det noe som ikke er riktig. Det er som om han liker at hun har det vondt. Kommer med en gang for å studere, ikke hjelpe. Han ser at hun gråter mot puten. Etter en stund bøyer han seg over henne og kysser henne forsiktig på kinnet.

Hun tror kanskje hun kan klare seg selv nå. Hun har vokst. Er ikke en liten jente lenger. Snart skal hun ut i verden. Oppleve alt hun har drømt om. Noen andre gutter har vist interesse. Hun liker det. Han trenger ikke bestemme hvordan hun skal leve livet sitt. Hun får ikke gjøre noe alene. Hun kan klare seg fint.

Han er jo snill. Når han ikke er sint. Kanskje det ikke er så lurt å gjøre ham sint. Hun kikker på ansiktet hans. Hun liker å se på når han sover. Slik var han i begynnelsen. Uskyldig. Kanskje alle mennesker er slik, før vi virkelig kjenner dem. Kanskje hun ikke vil finne noe bedre.

Hun følger en dråpe med blikket. Den triller nedover før den forsvinner inn i en liten elv av dråper. Noen dager kan hun klare alt. Andre er hun avhengig av at noen støtter henne. Han er jo glad i henne. Tror hun. Jo, han er det. Hvis han ikke var glad i henne ville han jo ikke vært her.

Hun synker ned i sengen igjen. Kryper under dynen sammen med han. Hånden hans kommer krypende og legger seg rundt henne. Hun tenker på alt de har opplevd sammen. Han er en stor del av livet hennes. Det er ikke lett å gi slipp. Noen ting i livet er ikke perfekte. Noen ting må man bare leve med. Selv om du egentlig ikke vil. Kanskje han er slik. Noe man bare må godta. Tenk om hun ikke finner noen annen. Hun vil ikke være alene.

Han lukter godt. Det var hun som kjøpte parfymen til han. Han hadde vært syk, og hun trodde det ville være en fin ting å gjøre. Han smilte. Nesten. Han likte å kjøpe ting til henne. Etter at hun hadde fått noe tenkte hun ikke på å gjøre det slutt. Kan jo ikke gjøre noe rett etter en så fin gave. Hva vil han da tro om henne.

Hun elsker ham. Det skrev hun i dagboken sin. For fire måneder siden. Hun har ikke skrevet i dagboken på lenge. Vet ikke hva hun skal skrive. Vet ikke helt. Hun ser ut i rommet, men ser ingenting. Tankene hennes er bilder av ting de har gjort sammen. Kanskje det er på tide at hun godtar virkeligheten.

Hun liker ikke seg selv. Har vanskelig for å tro at noen andre liker henne. Han er spesiell. Han gjør mer for henne enn noen andre. Jo, kanskje hun fortsatt elsker ham. Hun vrir seg over på ryggen. Hånden hans er varm mot magen hennes, samtidig som den presser ned. Hun får ikke puste.

Hun tenker mye på døden. Om noen mennesker ikke skal leve. Om de er født slik at de ikke passer inn. Da tror hun kanskje at hun er slik. De andre virker alltid lykkelige. Alle andre ser ut som om de passer perfekt inn. Hun vet ikke hva hun skal studere engang.Det er så vanskelig å bestemme seg for å gjøre noe, når det ikke er gjort ennå.

Det er vanskelig å se hva som er rett, når hun ikke er sikker på hva som er galt. Kanskje det er hennes feil. Kanskje det er hun som gjør at han blir så sint. Hun burde kanskje forandre seg. Ikke se på hans feil hele tiden. Hun vet ikke hva konsekvensene blir, så kanskje hun bare ikke skal gjøre det.

Hun vil ikke tilbake dit hun var før hun møtte han. Hun vil ikke oppleve å være alene igjen. Hun må slutte å kritisere han. Kanskje han gjør så godt han kan. Hun tror han elsker henne. Ja, det gjør han. De har det fint. Sammen.

Hun tar ikke valget. Akkurat nå er det ikke noe valg å ta. Hun vil heller gjemme seg for verden. Krølle seg sammen under dynen, sammen med varmen hans. Det er det beste. Å ha noen nær deg når du sover. Det er det fineste hun vet. Uansett hva han gjør føler hun seg trygg når hun ligger inntil ham om kvelden.

Kanskje hun en gang vil våge å prøve noe nytt, men akkurat nå har hun det fint. Tror hun. Dagen kommer kanskje, når hun må ut i verden. Treffe mennesker og klare seg alene, men nå har hun det fint.

Hun smiler og legger seg inntil han. Pusten hans treffer nakken hennes. Hånden hans henger slapt om livet hennes. Hun får gåsehud. Hun er for trøtt til å bry seg nå uansett. Hun ser ham når hun våkner. Smilet falmer og hun sovner.

Zombie.

Mari er en ond person.
Mari føler aldri noe.
Mari lyver hele tiden.
Mari tenker bare på seg selv.
Mari gråter aldri.
Mari blir aldri såret eller lei seg.

Faen.